Julie Andem: (...) Så skal man følge utviklingen til en karakter, fra begynnelse til slutt, når jeg lager en sånn begynner jeg med å sette opp de lange historielinjene, utviklingen for karrakteren. Det bruker jeg ca 2 uker på, at jeg setter opp de grove linjene, og så skriver jeg linjer om hver episode. Hvis det er ti episoder så er det ti ark. Jeg skriver parallelt mens vi produserer, og da bruker jeg, jeg skal bruke tre dager per episode. Det hender jeg bruker litt mer (haha) fordi det er sånn, eller det hender. Det spørsmålet får jeg, hvor lang tid bruker du egentlig på å skrive, men hva er det å skrive? For jeg bruker kanskje to dager på å vegre meg først, jeg går rundt og gruer meg til å begynne å skrive, og hvis jeg først kommer i gang kan jeg kanskje skrive en episode på en dag, hvis jeg vet hva jeg skal, men mye av prosessen er liksom å gå rundt og grue seg til å komme i gang. Så tre dager er det som er produksjonsplanen.
Mari Magnus: I utgangspunktet skal Julie levere helst fem arbeidsdager før, men noen ganger er det nærmere en til to dager før. Vi i redaksjonen får jo ikke lese noe. Hun er veldig sånn lukket.
Julie Andem: De får ikke lese historielinjene heller. Det er kun tre som vet hvor sesongen ender, eller hvor den ender, og det er produsenten, produksjonslederen og så er det meg. Og alle de andre, vet ingenting om hva som skal skje. Noe som også er veldig effektivt, for når jeg sender ut manuset da, får jeg den reaksjonen som jeg tenker jeg får fra publikum også. Ehm, men altså, jeg blir jo hengende etter. To dager før, når hele teamet sitter og venter, .. og har ingenting å gjøre. Det er masse arbeidskraft som bare…(latter) som de får betalt for.
..
Intervjuer: De karrakterene når I caster? Det er jo også enormt interessant. Den castingen, de skuespillerne som I har funnet.
Julie Andem: Ja. Vi hadde jo en veldig stor casting-prosess.
Mari Magnus: Julie kommuniserte med så mange som mulig. Men målgruppen var jo ikke til stede for NRK, ingen tillit. Så vi måtte gå direkte ut til skolene for å få elevene på audition. De var veldig sånn: Skal NRK lage noe?
Julie Andem: De trodde vi skulle lage barneTV. Men altså, vi klarte å få 1200. Og første runde var bare improvisasjon. Da holdt vi på med research også. Og da lette vi etter ekte personligheter, og vi prøvde å bli så kjent med dem som mulig. Og de improvisasjonsøvelsene de gjorde hadde tematikk - det handlet om russetid, det handlet om vennskap, det handlet om weed-røyking, så vi kunne se hvilke holdninger, hva de la til på det. Og så i andre runde fikk de et manus som var veldig kleint, altså det var veldig seksuelt. Og det hadde potensiale til å bli en veldig dårlig scene. Det var ikke godt skrevet nødvendigvis. Så var beskjeden, dere kan få skrive om dette, eller betydningen i manus må være den samme. Men dere må finne en måte å tro på det selv. Dere må finne en måte å si disse replikkene så vi tror på det. Det var også en måte å caste skuespillere, som var gode redaktører på mine manus, som skjønte essensen av det jeg ville, og som kunne bruke sitt eget språk, og som skjønte hvordan de skulle gjøre det. Og så i runde tre, da hadde vi femti stykker. Alle skuespillerne fikk karakterene, og så fikk de lov til å velge, og hvis de ville prøvespille for en annen enn jeg ville, måtte de prøvespille for begge. Da hadde vi et intervju med karakteren. Alle replikkene var skrevet, men når det sluttet (en A4-side), så fortsatte vi å improvisere intervjuet videre. Så jeg så hva skuespilleren fant opp om den karakteren, hvordan han assosierte rundt. De tingene som de la til da, har jeg brukt.
..
Intervjueren: Nå skal vi se. Jeg har bedt deg om å sende noen yndlingsscener. Deilig-er-jorden-scenen, der Sana bærer den døddrukne Vilde.
Julie Andem: En god del scener i Skam skriver jeg etter musikk, altså jeg hører en låt, og så kommer scenen. Kanskje de beste scenene i Skam har vært planlagt med musikk i manus. Og jeg husker, da jeg skrev den scenen her. Da jeg hørte Deilig er jorden, fikk jeg bare bilde i hodet av Sana med en døddrukken Vilde, og så husker jeg at jeg fikk sånne frysninger. Så tenkte jeg: Fy faen, her er det noe. Ofte er det jo slik at jeg sitter og skriver manus og tenker: Her er det noe fett, og så kommer jeg hjem fra opptak, og så nei, det er ikke så jævla fett allikevel. Men akkurat denne scenen her, scenen sånn som den så ut i hodet mitt. Jeg syns den fungerer veldig godt. Jeg syns det er veldig gøy, et sånt møte mellom kulturer. En drita Vilde og den konservative muslimen som bærer henne, og at hun bare spyr over henne. Det er så morsomt. Et sånt morsomt møte mellom to kulturer. Fra den tiden vi lever i.
..
Intervjueren: Du sier selv, du tenker meget i musik. (….) Det er jo en stor del av udviklingen.
Julie Andem: Absolutt. Jeg hører veldig mye på musikk. Og bruker masse tid på musikk-leget - Jeg blir helt gæern (gal) hvis vi ikke finner riktig låt (musikk). Vi hadde en runde nå - når Even kommer på døren til Isak - Så kom jeg inn i klippen og sa - dette er veldig snilt og veldig søtt - men den er liksom litt feminin, og jeg skulle ønske , at når de to guttene møtes, at de kunne finne en låt som hadde litt mer seksuelle undertoner. At det var litt råere. At det ikke var så søtt.
Mari Magnus: Klipperen. Det kan gå to hele arbeidsdager på å prøve hundre forskjellige måter (i munnen på hverandre) Føler vi noe. Føler vi noe?
Julie Andem: Ja, men det er viktig, følelsen, for da endte vi opp med Lykke Li, for det var den eneste musikken der vi alle sammen følte noe, så selv om vi ikke følte det jeg ville at vi skulle føle, så følte vi i hvert fall noe. Bedre enn å ha riktig musikk, men ikke føle noe.
..
Intervjuer: Vi skal lige se en annen scene: (I need a slow motion video)
Julie Andem: Dette er jo min all time favoritt-scene. Min absolutt favoritt. Jeg elsker den scenen, jeg tror jeg har sett den 800 ganger. Jeg blir aldri lei av den. Det øyeblikket når William kommer ut av bilen der. Det er så deilig, så kommer de gutta. Og Noora bare - åh - og den teksten - og det håret som flagrer. Det er så fett lissom.
Mari Magnus: Det er så gøy, for Skam har jo masse klisjéer, masse gåing i skolegården til slow-motion. (Mye latter)
Mari Magnus: Da Julie og jeg fikk det oppdraget om å lage nettdrama for 16 åringen, så var jo (..) vi skal fortelle dramaet hver dag i en eller annen form. - Vi så jo ganske tidlig at i «Jenter», så hadde vi det blogg-aspektet, karakteren snakker direkte inn i web-kameraet, og til publikum. Da så vi med en gang, det fungerer ikke for en 16 åring, men gjennom research og alt, ble det helt opplagt at sosiale medier - er faktisk - vi skal lage sann tid - og det er en så stor del av identiteten til alle.
Julie Andem: Et alternativ, det en nettdramaserie har, er at den tilbyr seeren en mye tettere relasjon med karakteren. Du kan lukke døren og føle at dette er ditt. I den video-blogg-sjangeren, så snakket jo karakteren direkte til deg, men et godt substitutt er at de faktisk kan følge insta-kontoene deres, det viser karakteren, du kan bli kjent med karakteren uten at (...). Og så sprer det seg, uten at vi på en måte trenger å gjøre noe.
Mari Magnus: De kan interagere seg i mellom, og brukerne kan være med på leken. (Men facebook - der var alternativet å lage en - page - . Som ville ta bort det virkelighetsnære.
Julie Andem: Da blir det en TV-serie med en gang.
Mari Magnus: Vi har facebookprofiler. På tross av retningslinjer. Men de er lukket da. Men instagram. Julie har jo skapt disse karakterene. Og så ut fra en identitet til hver. Og det som kom frem under researchen er at målgruppen er fokusert på sin identitet på sosiale medier. Og så sa de: «Jeg er meg selv på sosiale medier, bare en bedre person.» Så dette tok vi med oss. Lagde disse karakterene.
Mari Magnus: Når Julie kommer med de ukes-manusene, så begynner jeg å brekke det ned, hvordan kan vi fortelle denne uken på sosiale medier.
Julie Andem: Mari er veldig på. At hun følger med. Men så skjer det noe i kommentarfeltet, og så leser Mari det. «Nå er de opptatt av dette i kommentarfeltet» Og plukker opp seernes , hvor seerne er.
Mari Magnus: Og det er jo kjempevellykket, publikum kan kommentere og interagere - de kommer med tilbakemeldinger. Vi leser jo alt. Så tar vi det med oss inn i, på en eller annen måte. Eller referere til hva de snakker om i chatten.
Intervjuer: Er det noen ting som har overrasket deg?
Mari Magnus; Tja. Vi kjenner jo publikum veldig godt, de kjenner oss veldig godt nå, den nest siste uken i sesong 2, så kjente vi jo, dette kommer til å bli spennende, stakkars publikum, som må dras gjennom dette. Så la vi opp til den forventningen, laget hash-tag, men så bare, ble det helt enormt (#williammåsvare) så begynte publikum å skrive #williammåsvare. Publikum klarte ikke å lese til eksamen før han hadde svart.
Julie Andem: Ja det var litt morsomt, for da vi startet med Skam hadde vi et veddemål - hvilket tall var det vi prøvde å nå? - Det var første uken av Skam, og det var kanskje 62 brukere på siden, (en som hadde 15.000 brukere), så sa jeg, det er ikke lenge før vi har det. Så sa han: Dere kommer aldri til å ha det.
Intervjuer: Og nå er den også solgt til USA?
Julie Andem: Ja. Det blir spennende. Vi vet veldig lite om det forløpig. Vi har jobbet med å lage en norsk versjon av Skam, og så er det CD’ene i NRK som har jobbet med dette. Men vi skal reise til USA i neste uke, og møte de som skal lage den og høre hva de tenker. Og si hva vi tenker.
Intervjuer: Tak for at I kom forbi. Jeg har en gave til dere. Dette er en B&O højtaler. Ellers kan de byttes til to flasker vin.
Transskriberet intervju fra panelet "Alle elsker Skam" på CPH Transform 19. januar 2017.
Julie Andem er instruktør og manuskriptforfatter. Mari Magnus er netthistorieprodusent.